Det er snart et halvt år siden vi solgte “Huset på Sjøvegan”, som vi ofte kaller det. Det var faktisk ingenting vemodig med å selge det, tvert imot var det som å løfte en bør av skuldrene.
Noe av det første som skjedde etter at pappa døde var at vi, i sjokkartet tilstand, bestilte billett til Nord-Norge. Min mor, søster og jeg dro til Sjøvegan hvor han bodde, for vi visste han hadde forlatt alt i hui og hast da han dro på sykehuset.
Koselig hus men behov for renovasjon
Det fløy mange tanker gjennom hodet da vi kjørte fra Evenes og mot Sjøvegan med leiebilen. Jeg visste det var et knøttlite sted. Det var skikkelig rart å komme frem til huset hans. Etter å ha tatt en runde i bygget så var vel konklusjonen at det var et overraskende stort hus. Det var koselige leiligheter, men det slo oss at boligen trengte en god del renovering. Og det var nettopp renovering pappa holdt på med – hele tiden. Var det ikke et bad som skulle pusses opp, så var det et gulv som skulle legges. I ettertid skjønner jeg hvor sliten han må ha vært av å holde stell på kåken.
Seige prosesser
Huset bestod av fire leiligheter, og pappa bodde i en av dem. Etter at det verste sjokket hadde lagt seg, ble min søster og jeg enige om at vi skulle leie ut pappa sin del også. Vi var usikre på hvordan kostnadene i boet ville spille seg ut, så en ekstra inntekt ville komme godt med. Vi hadde en viss oversikt, men vi jobbet fortsatt med å finne ut av pappa sin økonomiske situasjon. Han var en selvstendig mann med mange jern i ilden, og vi hadde ingen oversikt over hans økonomi. Det tok faktisk 6 måneder før pappa døde til vi signerte på privat skifte. Grunnen til at det tok lang tid var primært som følge av trege prosesser i det offentlige.
Mange spørsmål
Vi forsøkte å finne ut om vi egentlig hadde lov til å leie ut huset når vi ikke hadde tatt over boet formelt sett. Og hvordan skulle vi egentlig skrive utleiekontrakten? Var det juridisk sett fortsatt pappa som skulle leie ut (det virket jo ikke logisk når han tross alt var gått bort) eller var det oss (når vi juridisk ikke hadde ansvaret)? Det var ikke enkelt å finne ut av, men det løste seg til slutt.
150 mil unna er et stykke
Å håndtere et gammelt, kjempestort hus med fire leiligheter som ligger 150 mil unna er ganske krevende. Dette ansvaret tok vi umiddelbart etter at pappa døde, men heldigvis hadde vi veldig god hjelp fra en god kompis av pappa som også bodde i en av leilighetene. Han kjente til det meste når det gjaldt huset, og var enormt behjelpelig. Tusen takk til Petter!💙 De andre leietakerne var også veldig hjelpsomme, og de sa straks fra om det dukket opp problemer. Etter hvert signerte vi privat skifte, og hadde formelt tatt på oss hele ansvaret. Litt skummelt, det er ingen tvil om det.
Et “prosjekt”
Det dukket stadig opp utfordringer, leieboere inn og ut. Holde orden på inntekter og utgifter, bruke tid på å gjete håndverkere, anskaffelse av diverse utstyr (snøskuffer, lamper inne og ute etc.), holde orden på brøyting og strøing på vinterstid og så videre. Det var ikke vanskelige oppgaver, men det krever sitt når man er i full jobb. Selv om det til tider var litt irriterende å måtte rydde opp i både store og små oppgaver, så likte jeg det på et vis også. Som jeg sa til min søster, vi får bare tenke på dette som et prosjekt vi holder på med, og prosjekter har alltid en ende.
Regninger på løpende bånd
Det første jeg fant ut av var at huset ikke kunne forsikres med vanlig boligforsikring. Det var å anse som næringseiendom ettersom det var fire leiligheter. Vi så det også som noe risikofylt at det kun var den største leiligheten som betalte separat strøm. Alle de andre hadde strøm inkludert i husleien. Dermed innså vi at strømregningene kunne komme som joker Nord. Nå er strømmen i Nord-Norge HELDIGVIS rimeligere, men regningene vi fikk var likevel overraskende store.
Ishavskraft sa på et tidspunkt at huset hadde stort strømforbruk. Så vi satte i gang tiltak for å få ned energiforbruket. Joker Nord kom… Det skjedde da vi gikk fra manuell til automatisk strømavlesning. Det viste seg at det var et stort etterslep, og dermed endte vi opp med en regning på rundt 50.000 kroner. Jeg ble helt satt ut da jeg så regningen og måtte ringe til Ishavskraft for å høre om dette var riktig (og det var dessverre det)!
“Det fosser ut vann!”
En dag jeg satt i et viktig møte så jeg den ene leietakeren ringe, og like etterpå tikket det inn sms-er fra henne. Der stod det at det fosset ut vann fra varmtvannsberederen, og det rant inn i leiligheten hennes. Jeg husker jeg tenkte: “Jeg har ikke tenkt å gå ut av dette møtet, nå får det bare fosse vann til jeg er ferdig her”, så prøvde jeg å konsentrere meg om jobben helt til møtet var ferdig. Det var uansett begrenset hva jeg fikk gjort fra Oslo. Vi hadde selvfølgelig forsikring, så alt løste seg fint til slutt. Men leieboeren måtte flytte ut i flere måneder, så for henne ble det fryktelig mye hassle. Etter det tok vi en rundt på alle varmtvannstankene i huset, og byttet ut alle som var av samme slaget som den som sprang lekk.
Press fra alle kanter
Søsters hadde lyst å bli kvitt huset så raskt som mulig, og når du har lest det jeg har skrevet så er det fullt forståelig. Det var mange risikoer forbundet med å bli sittende på huset, og hver gang jeg snakket med dødboavdelingen ved DNB (de kaller den spesialavdelingen eller noe slikt), så tjatret de om at vi måtte overta lånet. De minnet stadig om at boet bare kunne sitte på huset i to år, og at vi måtte vurdere å ta over lånet. Vi var langt unna denne fristen.
Husker godt en gang jeg ringte dem for å få svar på et konkret spørsmål, og da begynte dama på tråden å mase om at vi måtte ta over lånet snart. Jeg ble både irritert og forbanna, og det varte i flere timer etterpå. Jeg måtte ringe muttern for å ventilere det ut. Som om man ikke har nok stress fra før…
Huset skulle selges – bare spørsmål om tid
Karianne ville som sagt bli kvitt huset asap, og selv om vi var enige om at huset skulle selges, så vurderte jeg også om det kunne være verdt å utvikle boligen videre. For eksempel var det mulig å lage en flott leilighet i toppetasjen, og en ekstra hybel i første etasje. Det var også en stor kjeller som kunne vært utviklet. Samtidig innså jeg at det ville kreve ganske mye investering, og hvis man skal investere i eiendom så er kanskje ikke Sjøvegan rette stedet. I tillegg er det vanskelig å eie en bolig som er såpass komplisert, og som ligger 150 mil unna.
Røde og gule varsel på takstrapporten
Huset skulle selges, men til riktig pris. Det var vel konklusjonen vår. Takstmannen vi brukte i forbindelse med takstrapport og salg av huset sa rett ut at det ikke ville lønne seg for oss å gjøre noen utbedringer. Da vi ikke fikk solgt huset på første runde, vurderte vi likevel å utbedre det som var relativt enkelt og ikke for kostbart. Det var en del røde og gule markeringer i takstrapporten, så planen var å gjøre diverse utbedringer og få en oppdatert takstrapport. Jeg snakket med takstmannen om det, og sammen med Karianne la vi en plan om hva som skulle gjøres.
Bør løftet av skuldrene
Før vi skulle legge ut huset til salg runde 2, med lavere pris, ville megleren teste første annonse på nytt. Overraskende nok kom det to interessenter på banen som bød på huset. Det endte med at pappas bolig ble solgt våren 2023. Det er som nevnt et halvt år siden nå. I samme periode fikk vi kvittet oss med pappas våpen også. Med disse to elementene ute av verden så er det som jeg skrev innledningsvis, at jeg følte en bør bli sluppet av skuldrene. Pappa var selv interessert i å selge huset, og selv om det er sinnssykt trist at det skulle ende slik, så er oppgaven nå løst.🥹
Det har gått med ekstremt mange timer på dette huset i løpet av tiden vi hadde ansvar for det. Som bostyrer har jeg fått frigjort mye tid etter at huset ble solgt, så det er fint. Samtidig er vi ikke ferdig med dødsboet, for pappa hadde også et hus i Thailand.🤣 Som jeg har sagt før, han var en mann med mange jern i ilden. Vi har også brukt MYE tid på huset hans i Thailand, men det er en historie jeg skal fortelle om i et annet blogginnlegg…
Ønsker deg en fortsatt fin førjulstid. 🎅🎄⛄
