For et års tid endret tankesettet seg: fra drømmebil til realitet. Bilen som var kjøpt med “hjertet” skulle selges. Men å selge bilen var som å tre inn i en berg-og-dalbane.
Da jeg sa opp en tradisjonell jobb for å starte for meg selv, så var jeg veldig klar over at en dyr bil ikke passet inn i “gründer-tilværelsen”. Samtidig hadde jeg god nok økonomi til å ha bilen. Men etter hvert ble Porsche Taycan bare en vanlig bil, som tok meg fra A til B. Jeg begynte oftere å kjenne på at det var en veldig bred og stor bil. Videre ble jeg stresset av å snirkle meg rundt i trange parkeringshus og langs gatene i Oslo sentrum. For ikke å snakke om vinteren når alt blir mindre som følge av snøen. Jeg var dessuten veldig beskyttende overfor bilen, det var en slags baby som jeg ofte engstet meg for.
En eneste stor bekymring
Hvis jeg skulle på Sandvika storsenter så parkerte jeg på noen utvalgte favorittplasser for å unngå at noen skulle smelle opp døren i siden på bilen. Jeg hadde absolutt ikke lyst å få parkeringsbulker. Ikke ville jeg låne den bort heller, så både Roger og Jonathan synes nok jeg har vært litt egenrådig.🙈 Jeg ville heller ikke ha riper i lakken, så jeg vasket selvsagt bilen for hånd, alltid! Syntes ikke jeg gjorde annet enn å vaske bilen, eller bekymre meg for at den burde vært vasket.
Da matvareprisene økte og rentene begynte å stige, så skjønte vi alle tegninga. For ikke å snakke om vinteren vi gikk gjennom, med sinnssyke strømregninger. Med alle negative samfunnsendringer, og meg som etablerer av et selskap, innså jeg at altfor mye penger gikk bort på bil. Det hele ga ikke mening.
Is i magen
Bilen var kjøpt ved Porsche-senteret i Porsgrunn, så jeg tok kontakt med dem på vinteren for å høre om de kunne selge bilen for meg (på kommisjon). Jeg orket ikke tanken på å ha annonse på Finn, snakke med en masse folk og være med på prøvekjøring. Det hatet jeg virkelig tanken på. På det tidspunktet visste ingen hvordan markedet ville bli, men alle visste det kom til å skje endringer som følge av at moms ble lagt på disse bilene fra 01.01.23. Min kontakt mente (med alle gode intensjoner) at jeg burde ha is i magen, og vente til over nyttår med å selge bilen. Det burde jeg selvfølgelig aldri gjort, men det er lett å være etterpåklok. Jeg ventet til over nyttår, men innså raskt at både bilspekulanter og bilforhandlerne hadde hamstret inn Taycaner i håp om at bilene skulle fortsette å selge som hakka møkk. Jeg fikk igjen beskjed om at jeg burde ha is i magen, fordi nå var det litt for mange biler på markedet. No shit Sherlock! 🤣
Blodbad
I februar 2023 innså jeg at dette kom til å bli et blodbad, for det var flere og flere folk som ville selge sine Taycaner (og andre dyre elbiler som Audi e-tron og så videre). Det var bom stopp i nybilmarkedet, og alle bilforhandlerne prioriterte selvfølgelig å selge sine egne biler før biler på kommisjon. Fullt forståelig at de ikke ønsker å sitte med store varelager. Dermed ble min bil liggende “nederst i bunken”.
Jeg vurderte på et tidspunkt å bytte bilen inn i en litt rimeligere bil, altså “selge meg ned”. Jeg sjekket flere steder. Når du er i den situasjonen, så får du helt latterlige forslag om hvordan du kan få bytte bilen. Du risikerer i verste fall å gi en ny, flott, nesten ubrukt bil fra deg for en skampris, og sitter tilbake med en bil som er eldre, som er kjørt ganske mye og som du sannsynligvis må koste en del penger på fremover. Med andre ord sitter du igjen med bittelitt lavere lån, og en ræva (beklager uttrykket) bil til sammenligning. Det hele ble temmelig latterlig!
Samfunnssituasjonen intensiveres
Til slutt ble jeg lei av hele greia, og bestemte meg for å hente bilen hjem. Jeg måtte ta en ny vurdering av situasjonen, og det endte med at jeg la den på Finn selv. Roger og jeg studerte alle biler som var identiske med min, og jeg la meg noen tusenlapper under i pris. Det endte med at bilen var solgt etter et par uker, i juni. Jeg fikk en overraskende bra pris med tanke på omstendighetene. FOR en lettelse!
Det var viktig for meg å få solgt bilen FØR sommerferien. For det første er det enklere å selge en slik bil på denne tiden. Vi visste at renten skulle videre opp, og jeg regnet med at en drøss av biler, båter, hytter og bobiler ble lagt ut til salg ETTER sommerferien. Vi visste med andre ord at høsten kom til å bli veldig krevende økonomisk, og det var også grunnen til at jeg var så sykt glad for å få solgt bilen i juni. Så det var helt herlig å ta ferie i sommer, vel vitende om at jeg hadde en mindre bekymring i livet. Jeg følte meg faktisk lykkelig, og fri som fuglen.
Mission accomplished
Det kan absolutt tenkes at jeg skal ha en dyr og fancy bil i fremtiden. Men akkurat nå nøyer jeg meg med den søte, lille Poloen. Nå skal tapet nøytraliseres!😆 Bil er stort sett alltid et tapsprosjekt. Det var jeg også veldig klar over da jeg kjøpte Taycan. Det er også grunnen til at jeg kalte blogginnlegget Bil kjøpt med hjertet (og ikke hjernen). Ønsket var å oppfylle drømmen om å ha en kul bil før jeg fylte 50. Check!
Men nok om biler nå! Nyt siste rest av høstferien, eller starten på den – alt etter hvor du bor! 🍂🧡🍂🧡
