Våpen etter dødsbo – på ville veier

Det første brevet etter at pappa døde, kom fra politiet. Våpen etter dødsbo – disse måtte vi gjøre rede for! Vi ante ikke hvor våpnene var…

Når jeg skriver “vi”, så betyr det min søster og meg. Selv om jeg styrer boet så har vi et eksepsjonelt godt samarbeid, og gjør alt i fellesskap. Det er ikke ofte jeg får brev fra politiet, så jeg ble litt paff da dette kom. Når du får denne informasjonen så har du relativt kort tid til å gjøre rede for våpnene. Beskjeden var klar og tydelig!

Det første jeg gjorde var å ringe kontakten som stod oppført som i brevet. Jeg forklarte situasjonen, at jeg ikke visste hvor våpnene var, men at jeg skulle prøve å spore dem opp. Hun virket forståelsesfull, og det var ingen problem å få utsettelse. Samtidig kom det klart frem at våpnene skulle gjøres rede for. Selv om du arver våpen, så arver du ikke retten til å beholde dem.

Sørlandet next

Jeg tenkte på hva pappa tidligere hadde sagt. Han snakket om en bonde som hadde lagret våpnene for han på Sørlandet. Pappa bodde nemlig på Tvedestrand en periode. “Jeg må få henta de våpnene mine der nede”, sa han innimellom. Jeg har vokst opp med de fire børsene på mange måter, og så dem for meg inne i et våpenskap han hadde. Han var veldig stolt av de våpnene, og hadde mange jakt-historier om dem.

Dessverre kjente jeg ingen av vennene eller nettverket han hadde på Sørlandet. Det var likevel ett navn jeg husket godt, og jeg fant vedkommende på Facebook-profilen til fattern. Etter en lang og hyggelig prat på telefon med henne, hadde jeg fått navn og nummer til “bonden”.

Dette løser seg!

Jeg tok kontakt med denne mannen i midten av januar 2022, og han virket som verdens hyggeligste sørlending. Joda, han hadde våpnene. De lå lagret i et lagerlokale, høyt oppe på et loft eller en hems. Her lå dem trygt, sa han. Det var ikke noe problem for han å ta våpnene med seg til Oslo, han var nemlig her inne med jevne mellomrom. Dette høres helt fantastisk ut, tenkte jeg. “Dette løser seg!” Vel, det ble ikke SÅ enkelt.

Tiden løp, og jeg ville ikke mase. I april syntes jeg likevel det hadde gått lovlig lang tid, og jeg sendte en sms for å høre om bonden skulle til Oslo i nærmeste fremtid. Vi snakket på telefon, og han fortalte at han hadde spurt om noen kunne frakte våpnene inn til Oslo for han. Dessverre var det ingen som turte å ta på seg dette ansvaret. Det slo meg da at, selvfølgelig blir dette problematisk. Hvis noen blir stanset med fire våpen de ikke kan gjøre rede for, så har de et problem. Jeg innså at vi måtte kjøre ned og hente børsene selv, som jeg forså vidt tilbød meg i første samtale. Etter å ha snakket med min søster ble vi enige om at vi skulle kjøre ned sammen. Vi spurte også om mamma ville være med, så kunne det bli en hyggelig tur av det.

Penger

Jeg ble enig med bonden om tid og sted for å hente våpnene. Dagen før ringte han meg, og det ble raskt klart for meg at han ville ha penger for at våpnene hadde ligget lagret der i mange år. Som jeg sa, det var ikke mulig å komme med et slikt krav nå. For det første burde han sagt dette første gang vi snakket sammen, om det eventuelt var kostnader knyttet til denne lagringen. For det andre måtte jeg forklare han at vi hadde hatt en proklamaprosess, og at denne var avsluttet for lenge siden. Jeg spurte om han kjente til “proklama”, da det ikke er alle som er i befatning med dette. Joda, han visste godt hva det var, men det var ikke noe de på Sørlandet hadde fått informasjon om. Så han mente det ikke gjaldt. Dette stemmer ikke.

Proklama

Jeg har en plan om å skrive hvordan en proklama-prosess oppleves for pårørende, men det kommer senere. Kort sagt, dette er noe du kan bestille via tingretten/domstolen. Hensikten er at alle som har et krav til dødsboet får 6 uker på seg til å komme med kravene. Dette lyses ut i hele landet. For oss som arvinger er dette en sikkerhet med tanke på at det potensielt kan rase inn krav til boet etter at man har skrevet under på privat skifte og påtatt seg alt ansvar.

Vi har løpende kostnader i boet, og har ikke mulighet til å betale krav som kommer fra sidelinjen. Hadde han sagt fra første gang jeg snakket med han hadde kanskje saken vært en annen.

Ikke lengre blid

Den superblide Sørlendingen var ikke lengre blid. Han fikk en annen tone, og sa at hvis det var slik det skulle være så kunne vi ikke hente våpnene likevel. Da måtte vi ta dette via tingretten. Ok? Dette kommer du ingen vei med, prøvde jeg å forklare. Proklama er ferdigstilt for mange måneder siden, og vi har fått streng beskjed om å gjøre rede for våpnene. Jeg mistenkte dessuten at våpnene hadde vært lagret på ulovlig vis, og da er det kanskje greit å gå litt stille i dørene?

Neida, han skulle ringe til politiet i Agder og snakke med dem, sa han. Ok, du ringer dem, så ringer du meg tilbake etterpå, sa jeg. Samtidig tok jeg selv en telefon til politiet i Oslo, og forklarte situasjonen. Kvinnen på vakttelefon anbefalte at jeg ringte ned til politiet i Agder selv, men hun sa at saken var veldig enkel. “Enten leverer han våpnene til dere, eller så kommer vi og henter dem. Så da kan han velge selv”.

Politiet – god å ha

Da han ringte tilbake så hørtes det ut som han hadde fått et helt annet svar fra politiet i Agder. De hadde sagt at hvis dette var en tvistesak så måtte vi ta det til tingretten. “Ok, det var veldig underlig at de sa det. Jeg ringte nemlig politiet i Oslo nå, og de sier at du har to valg her”, sa jeg – og videreformidlet beskjeden fra politiet. “Javel, da slenger jeg våpnene utenfor bygget, så får dere komme og hente dem om 10 minutter”, sa han. “Ok, det kan du gjøre. Men da må jeg ringe politiet i Agder og be dem hente dem. Geværene kan selvfølgelig ikke ligge usikret utenfor et bygg i timevis. Jeg har ikke sjans å komme meg fra Bærum og ned til Tvedestrand på 10 minutter”.

Uhyggelig følelse

Etter det tror roet situasjonen seg, og vi ble enige om når jeg kunne plukke dem opp. Muttern, Karianne og jeg kjørte ned, men vi hadde en litt uhyggelig følelse. Turen ble ikke så hyggelig som vi hadde planlagt. Jeg var usikker på hva vi kom til å møte der nede, og på vei ned ringte jeg faktisk til politiet i Agder. Vedkommende jeg snakket med var veldig service-innstilt, og da det faktisk var han som hadde fått telefonen fra bonden. Han husket godt den saken. Hvis vi fikk noen problemer så skulle vi bare ringe.

Ulovlig lagring

Heldigvis gikk det hele veldig greit, og sørlendingen var blid som en sol da vi møttes :-S Han beklagde at det hadde blitt dårlig stemning, og jeg beklagde fra min side. Hadde vi hatt ekstra penger skulle han selvsagt fått noen tusenlapper, men saken er at vi stadig er på grensen til at søsteren min og jeg må legge ut privat for kostnader knyttet til både bolig og annet han har eid. Derfor må jeg vært superstreng med pengebruken.

Jeg skal innrømme at jeg var litt irritert på pappa et par ganger gjennom denne prosessen. Han burde aldri latt disse våpnene bli lagret på denne måten. De lå i et lagerbygg, på en hems som sikkert var 15 meter høyt opp. De burde vært låst inn i våpenskap som kun fattern hadde nøkkel til. Samtidig tenkte han nok at geværene kun skulle ligge der midlertidig, og med korona og annet så løp tiden av sted. Og hvem tenker at det skulle ende slikt 🙁

Våpenskap i GARASJEN

Da vi kom hjem med våpnene hadde vi en plan om børsene skulle lagres hos meg inntil videre. I garasjen har vi nemlig et våpenskap som aldri har vært brukt. Det ser ut som en stor safe, men akkurat i denne sammenheng var det perfekt at vi hadde skapet. Jeg var SÅ fornøyd med at vi kunne sikre geværene på lovlig vis. I dialog med politiet senere, fikk jeg allikevel “smekk på lanken” for at jeg lagret våpnene i garasjen. Våpenskap ja, men det skal stå INNE i huset. OMG… Jeg begynte å få skikkelig nok av de fire geværene. Oppbevaring av våpen – Lovdata

Våpnene – hvordan løse dette?

Vi tenkte kanskje det var noen som ville vært interessert i pappas våpen, men det kryr visst av denne typen våpen i markedet. Så det var ingen spesiell interesse. Vi sjekket hva som skulle til for å få våpentillatelse, som jo er kjempestrengt i Norge. Karianne og jeg var da innom tanken om å ta jegerprøven og begynne med jakting (hahaha). Skulle vi melde oss inn i en pistolklubb? Det ville jo uansett ikke nyttet når man skal ha gevær og ikke pistol (tror jeg). Vi visste at pappas bror var interessert i et av geværene, og det var jo en fin ting. Så jeg sjekket om han hadde våpentillatelse. Han hadde hatt lyst å henge våpenet på veggen til pynt, så han skulle sjekke med politiet. Da han innså hva som skulle til for å overta våpenet (som absolutt ikke kan henge på en vegg), så takket han nei.

Vi fant til slutt løsningen

Enden på historien om våpnene er dessverre litt trist. Til slutt innså vi nemlig at dette var et dødt løp. Vi landet på politiets alternativ om å “Levere våpnene til destruksjon”. Jeg mailet med min supre kontakt i politiet, og han sa: ta våpnene med i bilen på sikkert vis, kjør helt frem til politi-inngangen, fortell ditt ærend i vakta og de vil hjelpe deg.” Søs og jeg kjørte våpnene til politiet i Bærum, og servicen var helt SUVEREN! Det tok 15 minutter, så var vi ferdig.

Det har vært litt av en berg-og-dal bane med disse våpnene, det er helt sikkert. Det var sørgmodig å levere våpnene til politiet med tanke på at pappa var så stolt av dem. For hvert område vi rydder opp i så er det enda en bit av pappas liv som forsvinner – på en måte. Det er også trist. Når det gjelder våpnene så var de både gamle og slitte, og hadde ikke vært i bruk på mange herrens år. Vi hadde dessuten snudd hver stein for å finne løsninger før vi til slutt leverte dem til destruksjon. Det er et stort ansvar å ha våpen, og fristen for å bestemme oss for hva vi skulle gjøre var for lengst utløpt. Skuldrene sank betraktelig etter at vi fikk løst denne delen av dødsboet. 💙

Våpnene det var snakk om var:

Hagle, Valmet, kaliber 12
Hagle, Fabrique Nationale D’Armes, kaliber 12
Rifle, Krag-Jørgensen, kaliber 7,62
Rifle, Mauser, kaliber 7,62

Relevante artikler

Nå som kaoset har lagt seg…

Det er krevende å miste en forelder