I går var det ett år siden pappa døde. Da sykehuset ringte tidlig på morgenkvisten 24.08.21 fikk jeg sjokk. Jeg gikk ut av min egen kropp, og så meg selv sitte på kanten av sengen og høre på en lege som fremstod som svært ydmyk. Det er krevende å miste en forelder!
Nå har det gått ett år, og heldigvis er situasjonen blitt lettere. Vi er nå fordi den dagen han døde, vi er fordi bursdagen hans som var 8. juli (her må det nevnes at han var stolt kreps). Vi er forbi alle bursdagene til familien hans hvor vi gjerne fikk en telefon fra han, og vi er forbi alle høytider. En årssyklus har gått, og alt føles litt enklere.
Det har vært en berg og dal bane av følelser i løpet av dette året. Vi har vært gjennom alt fra sjokk, sorg, sinne, latter, ironi, maktesløshet, oppgitthet og frustrasjon. Det verste av alt er all den dårlige samvittighet man får. Skyldfølelsen kommer skyllende over deg tidt og ofte. Det var så mye mer man skulle sagt og gjort.
Kanskje halvveis i prosessen
Gjennom prosessen har søsteren min og jeg vært frustrert over fattern til tider, det er ingen tvil om det. Det var så mye vi gjerne skulle visst, som hadde gjort ting enklere. Aller mest har vi vært frustrert over et lite oversiktlig system, og over dårlige prosesser som preger offentlig sektor. Systemet er delt inn i et sammensurium av siloer, og det fremstår uten helhet. Jeg har hatt mange planer om å blogge om utfordringene knyttet til dødsfall og arv, men jeg har ikke orket før nå. Paradoksalt jobber jeg selv i store prosjekter som skal forbedre alt jeg selv opplever som frustrerende, og kjenner svært godt til Livshendelsen Dødsfall og arv (ledet av Digitaliseringsdirektoratet). Jeg jobber jo selv for Livshendelse Alvorlig sykt barn (ledet av Helsedirektoratet).
For å markere at det har gått et år siden pappa døde, så skal jeg gi noen drypp av de utfordringer vi hadde i starten, og jeg håper å kunne utbrodere mer senere. Vi er antakeligvis ikke engang halvveis i prosessen med å rydde opp i hans dødsbo.😅
Hva var det første som møtte oss etter at pappa døde?
Jeg snakket med fattern på kvelden, bare timer før han fikk et illebefinnende som gikk så gærnt. Han virket sløv av medisiner, og jeg hadde en litt dårlig følelse da vi la på. Jeg tenkte at min søster og jeg måtte komme oss til Tromsø asap. Likevel hadde jeg overhodet ingen forståelse av hvordan dette skulle gå.
Under siste samtalen sa han: “Yvonne, hvis det skjer noe så får du bare komme oppover og ta kontroll her.” – Sånn må du ikke tenke, du er jo i de beste hender – på et sykehus. Dette kommer til å gå helt fint, sa jeg. Men det gjorde jo ikke det…
Mutter og fattern hadde ikke hatt kontakt på mange år, så det ble min søster og jeg som måtte ta tak i situasjonen selv. Samtidig sa vi til mamma: det er du som har satt oss til verden, nå får du jammen hjelpe oss. Hun har stilt opp hver eneste gang vi har spurt om hjelp, og har vært en viktig støtte gjennom prosessen. Mamma vet alt om hvor krevende det er å miste sine foreldre.
1. Begravelsesbyrå
Den første tiden var mamma en god guide på hvor vi skulle begynne. Hun sa at begravelsesbyrå kan hjelpe med veldig mye, så vi kontaktet raskt Solstad i Harstad. De var veldig profesjonelle og behjelpelige på alle mulige måter – nærmest natt og dag. Det er på mange måter begravelsesbyråene som står i førstelinjen, som møter de pårørende når de gjerne er i sjokk, og det mentale ikke er helt på G.
I begynnelsen er det mye som må avklares, spesielt hvis avdøde ikke selv har en plan for hva som skal skje. Skulle vi begrave pappa, eller kremere han? Han likte aldri å snakke om slikt. Pappa bodde på Sjøvegan de siste årene, men ingen av oss ville at han skulle gravlegges et sted som hadde vært en så kort del av hans “karriere”. Vi bestemte oss for å begrave han i Harstad, ved siden av sin mamma. Vi har vokst opp i Harstad, og det er her pappa har bodd mesteparten av sin tid. Alle disse avklaringene gjorde søsteren min og jeg – sammen med pappas søster. Det praktiske rundt begravelsen kan være både tidkrevende og opprivende, spesielt hvis de pårørende ikke er enige. I vårt tilfelle var alle veldig samstemte om hva som passet for pappa. Blomster, salmer, sanger til vokalist, minnesamvær og slikt.
2. Dødsfallmelding
Begravelsen er det enkleste å håndtere etter min mening; selv om det utvilsomt er trist. Etterpå kommer alt det praktiske som er mer “mekanisk”, men som også trigger mange følelser.
Jeg har en god venn som jobber i en av landets tingretter, og jeg måtte ringe henne for å få noen råd. De fleste av oss vet at de ikke bør signere for privat skifte uten å kjenne til avdødes økonomiske situasjon, så hvordan skulle vi gå frem her? Jeg fikk beskjed om at ingenting skjer før dødsfallmeldingen sendes fra (i dette tilfellet) sykehuset til tingretten. Dette ble første utfordringen vi fikk kjenne på.
Det tok vinter og votter før noe skjedde, for det kom aldri noen dødsfallmelding. Hvilken tingrett ville forresten få dødsfallmeldingen – Ofoten, Midtre Hålogaland eller Nord-Troms og Finnmark? Hvor hørte Sjøvegan (hvor han bodde) til? De ulike tingrettene ga forskjellig informasjon, og vi ringte rundt som tullinger for å finne ut av hvor denne meldingen var. Vi ringte til de ulike tingretter, til sykehuset, spurte begravelsesagenten og andre. Det verste av alt var at dødsfallmeldingen hans til slutt ble sendt gjennom alle tre tingretter før den kom til riktig sted. Jeg var temmelig irritert over at selv døde personer blir sendt rundt som en kasteball i systemet.
3. Alt stenges ned
Når dødsfallmeldingen kommer til tingretten blir den distribuert mange steder i det offentlige Norge. Det betyr at bankkontoer og alt slikt stenges ned, og alt av pensjons-utbetalinger og slikt stanses umiddelbart. Regningene stopper likevel ikke opp… Begravelsesbyrået sa at vi hadde lov til å be banken om å betale strøm, begravelsesregning og boligutgifter. I ettertid vet jeg at du i tillegg kan be banken betale slikt som telefon, skadeforsikring, restskatt og husleie før skifteattest foreligger.
4. Formuesfullmakt
For at de pårørende skal få innsyn i den avdødes økonomiske situasjon må tingretten utstede en formuesfullmakt. Denne kan ikke utstedes før dødsfallmeldingen er kommet til tingretten. Det tok kjempelang tid før min søster og jeg fikk hver vår formuesfullmakt.
Naiv som jeg var trodde jeg denne fullmakten ville løse veldig mye. Jeg trodde vi enkelt ville få innsikt i alt som gjorde oss i stand til å beslutte hvorvidt vi skulle ta ansvar for dødsboet, eller i verste fall be om offentlig skifte. Men du får latterlig lite, og fragmentert innsikt. Det er veldig uvisst hvilke skjeletter som potensielt kan ligge i skapet til en avdød, uansett hvor godt du kjenner din forelder eller hvem det måtte være. Vi hadde tett kontakt med fattern, men vi har ingen innsikt i hans økonomi. Han var dessuten en mann med mange jern i ilden, en entrepreneur helt til det siste – med ulike selskap i drift.
Ingen transparent prosess
Med en formuesfullmakt får du innsyn i ligningen som nok er den beste oversikten du kan få på en person. I banken får du utskrift av kontoer, og du kan få innsikt i annet du ber om, men du må på et vis selv vite hva du vil se. Dette er ingen transparent prosess, og sjansen for at du misser noe er stor – etter min mening.
Skuffende bank-hjelp
Det som er problematisk er at selv om du får innsyn i bankkontoene, så får du bare en utskrift av kontoene. Jeg var overbevist om at vi ville få innsikt i nettbanken hans slik at vi hadde full kontroll. Grunnen til at vi ikke kunne få innsyn i nettbanken hans var at vi da ville få innsyn i all hans historikk, noe jeg synes er et latterlig argument i 2022. Det må da være enkelt å gi pårørende tilgang, men samtidig stenge for innsyn i historikken. Det forundrer meg veldig at bank- og finansbransjen ikke har funnet en løsning på dette, men sannsynligvis er det et lovverk involvert – som setter begrensninger.
Skyggeregnskap
Nå skal det sies at avdelingen som håndterer dødsfall i DNB har gitt oss en helt grei service, men likevel ikke mer enn det som er å forvente. Det som er verdt å merke seg er at banken etterhvert skal ha betalt når de hjelper deg, så bruk tiden smart i begynnelsen. Prøv å ha et skyggeregnskap i den grad det er mulig.
Hvor var alle forsikringene hans for eksempel? Vi måtte sette oss ned som Sherlock Holmes for å finne ut av det meste, det er basically INGEN som har oversikt eller som kan hjelper deg.
Konklusjonen min er at selv om du får formuesfullmakten og kan få innsyn, så er det ikke enkelt.
5. Proklama
Etter å ha snakket med venner og familie så fant vi ut av “proklama”. Det er kort sagt en prosess som koster en del penger å sette i gang, og det er tingretten som håndterer det hele. Min søster og jeg konkluderte med at vi ikke hadde kontroll over hvilke krav som eventuelt kunne komme til dødsboet. Dette ville en proklama-prosess avklare. Tingretten lyser ut navn på avdøde nasjonalt, og alle som har krav til dødsboet må komme med dette innen seks uker. Alle krav som ikke har kommet inn gjennom denne prosessen, kan senere avvises av boet.
6. Skifteattest
Etter at proklamaprosessen var ferdig kunne vi endelig ta standpunkt til hvorvidt privat skifte var aktuelt. Vi bestemte oss for å gå for dette. Selv om det er litt skummelt da du påtar deg ansvar for alt den avdøde har vært involvert i. Fattern hadde et hus med flere leiligheter, og vi ville overtatt ansvaret for leieboerne. Heldigvis en veldig hyggelig gjeng. Vi kjente ikke til husets tilstand utover det vi hadde hørt fra fattern. Det føltes litt risikofylt å ta over alt, men fordelen med å gjøre det var at vi hadde kontrollen selv. Ingen vet hva som skjer når et offentlig skifte settes i gang. Proklamaprosessen tok tid (her må man smøre seg med tålmodighet). Fra pappa døde til vi var klare for å signere papirene hadde det gått et halvt år.
Det har gått bra så langt, men jeg har mye mer å fortelle.😆 Det er ikke mulig å sammenfatte alt i én artikkel, så jeg må beskrive denne elefanten for dere i biter. Så det kommer senere…
Nyt de siste sommerdagene, nå er det jammen ikke lenge til høsten setter inn…🍂🍁
